Jeg liker linstoff veldig godt, det er så naturlig, så ekte! Følgelig har jeg linkjoler, linduker, og haugevis av gamle,velbrukte linhåndklær og brikker, mange med monogram til og med. Jeg har dilla på å kjøpe gamle håndarbeid, spesielt linhåndklær fra den tida da alt slikt skulle navnes, sirlig og fint, hvitt på hvitt. Det er veldig koselig å legge et gammelt, fint håndkle på bordet som en duk, dekke ei varm langpannekake som skal leveres med hvit damask med monogram, eller bruke håndkleet som duk i en brødkurv- det ser lekkert ut! Vel og merke hvis det er strøket!Generasjonene over meg kan kunsten å stryke. Mors duker, uansett om de er av den strieste lin, ser alltid helt perfekte ut. Jeg fatter ikke hvordan hun klarer det?
I går kveld hev jeg meg over strykebunken, der linbrikkene dominerte, med liv og (litt) lyst, utrustet med dampstrykejern og dynkeflaske, ingenting skulle overlates til tilfeldighetene. Ikke radio, ikke musikk, full konsentrasjon om den store utfordringen, små og store linduker og en tre meter håndvevet duk fra et marked i Estland. Strykejernet freste, og etter hvert kjente jeg trang til det samme, strykebrettet knirka vilt under presset, svetten silte, og jeg takket for den kalde sommerlufta som strømmet inn gjennom vinduet. Målet var å komme på moderns nivå, men jeg må nok erkjenne det: Jeg strøk!
I dag har jeg kost meg med å pynte med fine, ganske strøkne brikker og duker. Når
