Nytt bord!

I høst gikk en gammel drøm i oppfyllelse; jeg fant (og kjøpte) drømmebordet!
Et gammelt og slitt slagbord fra ca 1850- fullt av mårhull og annet levd liv, i mine øyne et aldeles praktfullt stykke møbel. Jeg  MÅTTE bare ha det.
Og absolutt alle pengene jeg betalte, går til barnehjems - og sykehusarbeid i Kenya, snakk om "vinn- vinn - situasjon". ..

Den skjønneste lille antikvitetsbutikk du kan tenke, ligger i det tidligere melkerommet på Gjedrem gård i Rogaland, ikke langt fra E- 39.
100% av inntektene til dette lille foretaket, går til
hjelpearbeid i Kenya.


























Og tar du turen til Gjedrem, blir du ønsket velkommen av verdens hjerteligste Maggie og hennes koselig mann, og du får en helt spesiell opplevelse av et  "antikkbesøk", handel eller ikke!
Jeg gleder meg til neste tur, det blir ikke lenge til! Har ikke plass til flere slagbord. men det er alltid en liten go'bit en kan få "klemt inn" når en elsker gamle ting!























Og vil du vite mer om butikken og Maggies prosjekter i Kenya, trykker du her: https://www.facebook.com/igjenogigjen.gjedrem

Dare to believe!

27.2.15: 
I dag skal jeg gjøre noe jeg aldri har gjort her før, nemlig å legge ut en blogg en gang til, fordi jeg VÅGER å tro at denne sangen og ikke minst videoen, fortjener flere nye "lytt" og "kikk"!

Se her: Dare to believe

 Å våge å tro...på egen verdi, at en er bra nok akkurat som en er, å tro at en kan noe, at en har et talent for noe, er dessverre veldig vanskelig for mange mennesker - helt uavhengig av alder, og hva en måtte "gjøre" i livet. Derfor er det så viktig å løfte hverandre opp, heie på hverandre, oppmuntre hverandre! Det gjelder i en hver sammenheng -  på skolen, på jobben, i venneflokken, i nabolaget, i fotballaget, i menigheten, og ikke minst hjemme i familien. Det å bli sett og oppmuntret i det daglige, betyr utrolig mye, mye mer enn vi tenker over og tar innover oss! Vi får mot til å gå videre, det blir litt lettere å si"pytt, pytt" når ikke alt går som det skal - fordi vi vet at vi er verdsatt av noen. Oppriktig interesse i andres ve og vel, et oppmuntrende ord, et klapp på skulderen, betyr så mye!

Og i dag vil jeg heie litt ekstra på alle de flotte ungdommene som tør å satse på talentet sitt, som tør å utfordre seg selv og følge drømmene sine! Ungdommer som studerer i årevis for å bli musikere, sangere, dansere, ungdommer fulle av talent og med mange drømmer. Ungdommer som vet at framtida som utøvende kunstner kan være usikker, men som likevel står på, kaster seg ut i livet med kunst som de står inne for, som de tror på.

Jeg heier på dere; Ingrid, Marius, Nora, Maria,  Joakim, Nina, Mari, Mathias, Andreas, Iselin, Erlend, Øystein, Martin, Bendik, Cato, og alle dere andre som går/har gått på LIPA. På en skole, der dere lærer at det "å støtte hverandre og ta vare på hverandre og oppmuntre hverandre, er det viktigste av alt" (som Sir Paul McCartney understreket i talen sin på "Graduation" i 2012), blir det varige resultat, uansett om dere blir utøvende kunstnere eller ikke!
Bruk alle gavene dere har, våg å å tro at dere KAN noe, at dere er GODE!
Lykke til! Jeg tror på dere!!



Hilser til alle mine lesere med sangen som inspirerte meg til å skrive dette:

Trykk her, så får du høre:  
Dare to believe

DU er verdifull!















Og selvfølgelig: HEIA NORGE! Gratulerer med VM-gull på stafett!
 Snakker om å tro på drømmene og å satse!!!

At rejse er at leve!

Høsten har vært reisetid for meg, og du verden som jeg lever, for ikke å si; du verden, så mye jeg har fått å leve på! På turer med ektefelle, søstre og venninner samler jeg opplevelser til å varme meg på når vinteren setter inn.Og uansett hvor jeg reiser, uansett med hvem jeg reiser, så er det det å være sammen, dele fellesskap og gleder som skaper de aller beste minnene, og som beriker livet mitt.

Det trenger ikke å være en dyr utflukt til en bestemt attraksjon- selv om det selvfølgelig kan være både flott og spennende! Det kan være oppdagelsen av ei nydelig bukt ved Middelhavet som "ingen andre" har  funnet, i alle fall ikke akkurat i dag! Det kan være å servere "instant" kakao (med vann fra vannkokeren på hotellet og krem på boks) en tidlig morgen til et overrasket(?) bursdagsbarn, eller å slå seg ned på en koselig kafé og prate og le sammen med reisefølget, og bare kjenne at en ER akkurat der, akkurat nå. Det kan være å sitte på en benk og betrakte livet "et annet sted, i en annen virkelighet" - som jeg for øyeblikket er en del av! Det er så det bare kribler,  - og så er det så koselig å komme hjem igjen!!

Her er noen glimt fra høstens reisevirksomhet:

Til  mitt reisefølge til Cannes, Stockholm og Liverpool:
TAKK FOR TUREN!! - Hvor skal vi reiser neste gang? - 

Hvileskjær

I gamle dager (før1980) la skøyteløperne på en 5000 eller 10.000 meter gjerne inn et hvileskjær.
Det betydde vel at de begynte å bli trøtte og måtte roe tempoet litt. Etter at Eric Heiden, Johann Olav Koss og ikke minst Sven Kramer satte fart, er nok "hvileskjæret" utdatert i den sammenheng.
I våre liv burde begrepet derimot innføres og verdsettes! Vi lever fort, jobber mye, har "ørten" interesser og hobbyer, vi holder oss i form
(MÅ jo det!) og reiser på ferier og langweekender...
Noen ganger lever vi så fort at vi ikke har tid til å være til stede i vårt eget liv. (?)












Det er her hvileskjæret kommer inn: La det bli "lov" i livet å ta et skritt til siden, ha fri en dag uten å gjøre noen ting, hvis en ikke har lyst! Sove lenge, eller sitte oppe langt utover natta og se en film du har hatt lyst til å se, men aldri tatt tid til, lese ei bok selv om det er "hundre ting" som burde vært gjort, dra på fisketuren du tenkte på i hele sommer, ta et varmt bad, eller klatre i trær og høste epler.
Gjøre noe som er godt for DEG! Puste dypt og bare være! Selv den travleste hverdag har plass til et hvileskjær, kanskje er det akkurat den lille pausen du tar med videre, og som gir nytt mot og nye krefter!

Duft

                                                                                                                                                                   

Smaken av et godt eple i barndommen, lukten av nybakt brød da vi om hjem fra skolen... -Sanseinntrykk som sitter  bedre enn vi aner. Plutselig kan duften av eplesyltetøy som koker, eller fårikålgryta som putrer på komfyren, sette i gang et helt apparat av sanser. 

Vi får vann i munnen, kjenner en behagelig varme bre seg, senker skuldrene,  tenker på hyggelige opplevelser, familie og fellesskap.

I dag var det lukten, 

for ikke å si duften, 

av noe så prosaisk som nyvasket sengetøy som hadde tørket ute på snora, som satte tankene i sving: Tanker på sommer og sol, 

(hvilket det vitterlig var i dag også selv om kalenderen sier september), idyll og av alle ting fred. 

Noe så vidunderlig alminnelig og fredelig som å henge ut ei vask og hente den duftende inn igjen.

Til vanlig synes jeg klesvask er kjedelig, det foregår hele tida, en ser liksom aldri noen ende, men akkurat i dag altså, da nøt jeg det, du verden!(?) Kanskje var det den litt uventede varmen, jordbærplantene som har bestemt seg for å tro på sommeren en gang til i år og (snart) serverer nye bær, som gjorde utslaget? 

Tror ikke det, tror det sitter som  en refleks i ryggmargen av sommer og barndom, av noe godt, av "hjemme"! 

Her er noen flere "hjemmefølelser":

Walking backwards back home

Å feire livet

I løpet av to uker har vi feiret en åttiåring og en nittiåring, to svært oppegående damer
som ønsket å dele bursdagene og livet sammen med familie
og venner. "Vi treffes jo snart bare i begravelser", sa den ene, " jeg har lyst til å være sammen med slekta i en glad sammenheng!"
Og glede ble det,
både for jubilantene,
og alle om var med. Mange gode minner å ta med videre og å glede seg over, om veien videre blir kort eller lang.
Vi vet (heldigvis) ikke mye om dagene som ligger foran, men det vi kan være helt sikre på,
er at de kommer én om gangen, øyeblikk for øyeblikk.











"Livets fester" kaller en venninne av meg merkedagene i livsløpet.
Livets fester må vi feire, det være seg en helt vanlig bursdag, et rundt tall, eller et bryllup.
En feiring, liten eller stor, blir en merkestein å se tilbake på, å glede seg over. Gode øyeblikk å ta med videre på livsveien. Bursdagsfester som vi har hatt nå, og andre "livets fester" virker også som lim i slekter og vennegrupper. Vi møtes, og familie - og vennebånd forsterkes: Vi får nye opplevelser vi kan dele, vi blir "oppdaterte", og ikke minst, vi kjenner på tilhørigheten. Vi er heldige som har et nettverk av familie og venner! Det er slett ingen selvfølge og mye å takke for!

Og så er det vidunderlig vakkert å se år én nittiåring reiser seg for en annen 90- åring og holder tale om et vennskap som har vart så lenge de kan huske (og disse damene husker godt), om vennskap på tross av avstand i mange år (man skrev da vitterlig brev) , og om at nå når beina (for den ene) er litt skrale, kan man prate i telefonen, gjerne én time hver dag! Herlige, positive damer som ikke fokuserer på begrensningene, men mulighetene. Som fremdeles ser framover, samtidig som de tar vare på øyeblikkene.
Så herlig å se når en søskenflokk på åtte (mellom 83 og 66 år) tar hverandre i hendene og danser rundt i festlokalet mens de synger og ler, og barnebarna fryder seg over mormor og hennes muntre søsken.

Visst har det vært dager med sorg og smerte, visst har det vært tøffe tak! Men det er så godt å kunne slippe taket i det trivielle og bare være sammen, glede seg over øyeblikket her og nå. Takke for dagen og ta i mot med alle sanser, for så å kunne gå videre, kanskje med litt lettere steg, med glede i hjertet over, tross alt, å kunne feire livet!

Jubilantene våre for noen år siden...

Takk for en ny dag!

Takk
for at jeg
enda en dag
våkner til lyset,
lyset som spirer i øst.

Langsomt springer dagen ut
med solgyldne muligheter.
ligger åpen og bar,
venter på min berøring.

Gi at jeg
inntar dagen
ydmykt, klokt
med åpne dører.

Gi meg å favne lyset,
lyset i mitt eget liv,
så jeg kan tenne lys
i mine medmenneskers øyne.
( Ragnhild Bakke Waale)

Må Han gi dere lys til hjertets øyne ( Ef.1, 18)
.

Millionær?!

Nei, ta det med ro, jeg har IKKE vunnet i Lotto eller noe annet spill, (eller arvet en ukjent onkel i Amerika), men jeg FØLER meg så rik!

Huset er fullt av folk (og hunder) hele tida. Det synges og spilles. Latteren runger titt og ofte.
Det er tid til å lese bøker. Sitte og ha lange samtaler ved frokosten (som inntas i mange etapper).

Hagen bugner av bær. Epletreet bøyer seg frukttungt til bakken allerede. Sola skinner, og matbudsjettet sprenger alle grenser.

Vi har en fantastisk natur rett utenfor stuedøra, småbysjarm i massevis, deilig badevann og krystallklar sjø, og vil vi ha litt luft under vingene, er mulighetene der.
Jeg kan ikke ha det bedre. Kjenner på "millionærfølelsen", eller bedre sagt; stor takknemlighet!!

Avisene som jeg nyter å lese i stillhet hver morgen, forteller om krig, flukt, smerte, menneskelig nød så uforståelig for de fleste av oss her nord at vi ikke klarer å ta den inn over oss her i
sommerlandet. Som vi helst vil ha for oss selv?
Det er lett å skyve elendigheten ned i papirkurven etter endt lesing, og la den bli der! Helt til jeg går forbi en kopp og et slitent ansikt på gata, eller ser en ny busslast med asylsøkere med spente, alvorlige ansikter ankomme vår lille by. Hva gjør jeg med "millionærfølelsen" da?

Tja... Jeg kan jo være en venn for noen av våre nye landsmenn, jeg kan kjøpe et gatemagasin og si noe hyggelig samtidig, jeg kan gi tiggeren et smil i tillegg til noen penger (eller litt mat). Jeg kan delta i Amnesty's underskriftskampanjer. Jeg kan sende min støtte til Kirkes Nødhjelp, Norsk Folkehjelp, Leger uten grenser eller andre organisasjoner.
En dråpe i havet? Javel, men består ikke havet av uendelig mange dråper??

Eller for å si det med min kjære mor: "Det kommer ingen ting i en lukket hånd"


"Alt dere vil at andre skal gjøre mot dere, det skal dere gjøre mot dem!"
                                                                                      (Matteus 7,12)